Etablert vs Horn

Høsten 2008 har tydeligvis stått i fruktbarhetens tegn for aldri har jeg opplevd å ha flere gravide venner og bekjente enn jeg har på det nåværende tidspunkt. Kanskje er det smittsomt for kvinner dette med graviditet, men uansett årsak så spretter det opp gravide mager som blåmerker på et krisesenter. Med graviditet følger det gjerne en mann, en nyoppusset leilighet, en katt og tydeligvis en kronisk nakkeskade. Nakkeskaden viser seg gjerne ved samtaler om deres overnevnte velsignelser satt opp i mot min sivilstand. "Hørte du var blitt singel?" (ser på meg med moderligblikk og legger hodet litt på skakke) Jeg: Ja, det stemmer det. Jeg har det veldig bra. Jeg er jo tross alt godt oppdratt og spiller med, mens jeg klistrer på meg et falskt smil og presser ut noen auditive-dråper enda falskere latter. Inni meg spilles det ut diverse voldelige scener fra filmer av Tarantino, selvsagt med undertegnede i hovedrollen.

Saken er den at jeg håper de er lykkelige og at himmelen i deres verden alltid er rosa, men jeg vil ha meg frabedt den jævla ovenfra-og-ned-holdningen til meg og alle andre som velger anderledes. Jeg mistenker dessuten en del av disse kvinnene for å være så til de grader badet i forestillingen om at livet er en amerikansk tv-serie ala Sevent Heaven, og at de har sett seg blinde på familiebilder ala Von Trapp i matchende klær at tilværelsene deres ligner en oppskrift fra Marta Steward. Har alle disse kvinnene virkelig funnet den store kjærligheten, eller handler valgene deres mer om trygghet, unger og det faktum at de nærmer seg, eller har, blitt tredve? Kanskje er det min forestilling om den romantiske-kjærligheten som er moden for skraphaugen? (men det får bli en annen post).

Kjære Å-jeg-er-så-sinnsykt-fornøyd-med-meg-selv-og-stakkars-deg medlemmer av den kvinnelige rase

Tro det eller ei, men jeg er stort sett fornøyd meg min egen tilværelse. Det kan imidlertid tenkes at neste gang du ser noen stupe inn i en butikk, dukke ned bak en busk, eller plutselig få så dårlig tid at hun begynner å små-jogge, så er det meg som forsøker å unngå deg. Jeg foretrekker faktisk å rulle meg i tegnestifter fremfor å pliktprate med deg.

Horn