De to problemene, og en løsning

Den siste tiden har jeg hatt to problemer: 

Eksen og elskeren...... Og begge problemene gir dårlig samvittighet. Eksen, fordi jeg har en elsker, og elskeren, fordi jeg også har en elsker i eksen. Når to karer legger beslag på en, er det vanskelig å følge opp begge. Jeg skulle ønske jeg kunne være en sånn som kunne hatt en fast mann og en elsker på si for å opprettholde litt spenning i livet, men den grusomme samvittigheten gnager.

Denne helgen fikk jeg løsningen:

Jeg ble invitert til parmiddag, av det klassiske slaget, hos noen venner med hus og ordnede forhold. Jeg er vel en av de få ugifte kvinner som ikke har noe i mot å gå i parmiddager (du prøver alltid å unngå å invitere den bitre venninna, som alltid klarer å føre samtalen inn på "stakkars-meg-snakk").  Jeg trodde jeg kjente alle som skulle komme, det viste seg å være helt feil. Selvfølgelig hadde de invitert en mann - forsøksvis tilpasset mine behov (det er en antagelse, og ikke noe jeg vet. For den saks skyld kunne det jo være at han ble advart mot å røre ved meg, men det er også antagelser). Mannen var kjekk, men håpløst kledd, og snakket om musikk jeg hater, og jeg ga faen under hele middagen..... Allikevel - når desserten begynte å nærme seg fant vi som ved et trylleslag tonen, og plutselig var klokken 02, de andre gjestene var long gone. Vi ble kastet ut i snøværet og bestemte oss for å spasere den lange veien hjem. Spaseringen endte med snøballkrig og dynking, og plutselig stod jeg der på gaten og ble kysset... Helt ute av det blå. Det var som om alle de romantiske komediene jeg hadde sett (hvilket dessverre ikke er så fryktelig mange), slo seg sammen - og der sto jeg ved en park i snødrevet og klina. 

Romantikk gir meg alltid mildere angst, og gentlemannen brøt denne ved å invitere meg hjem for sengehalms-action. Jeg skulle rykkes rundt i gardinene. Når man et øyeblikk tror at Gud har kastet et lite, varmt blikk ned på en, finner man også like fort ut at djevelen lurer rett bak hjørnet, for det var "den tid i måneden". Men gentlemannen visste råd, og kunne friste med whiskey til meg og B.J. til ham. Jeg er svak for begge deler.

Jeg avslutter innlegget med å komme clean med at jeg aldri har hørt en fyr stønne så høyt før, men samtidig vil jeg også komme med følgende undrende spørsmål: Er jeg gammeldags, eller har menn i Oslo sluttet å shave pungen og trimme litt rundt en av sine viktigste kroppsdeler?

Uansett fikk han meg til å glemme mine to problemer, og det ser ut til at han ikke har blitt et nytt problem....